Flytting er smittsomt. Med minkende antall kommentarer på VGB, og observasjon av at stadig flere av “mine” gamle har flyttet, så følger jeg etter til Sjalles bloggportal.

De gamle bloggene mine blir liggende her, men når jeg skriver nye ting blir det heretter bare hos http://solveig50.bloghog.no/  Du må SKRIVE inn dette, det nytter ikke å klikke.

Håper dere stikker innom der!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Solskinn, snøfritt og søndag.
Vi ser ikke på VM her i huset, iallfall ikke fem mil om gangen.
Det er nok med oppsummeringen i Dagsrevyen.
Så vi kjørte til Jæren, nærmere bestemt til Hå.

For dere som er lei av snø kan disse vårbildene være oppmuntrende? 
To plussgrader er ikke så mye, med vind til blir det friskt nok, men sola er lovende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk en hyggelig mail på jobben forleden. ”Du har nå vært medlem av fagforeningen i 25 år. Vi håper du kommer på årsmøtet på tirsdag: da vil det bli overrakt blomster til jubilantene.” Det er betryggende å ha et apparat i ryggen hvis ”noe” skulle skje på jobb, og det er gode forsikringsordninger. Skulle bare mangle forresten, det er temmelig høy månedskontingent.
Nå kunne – eller ville – jeg ikke delta på dette årsmøtet, jeg hadde meget å bestille ellers i dag og dessuten er det fare for å bli utpekt til å delta i ettellerannet tvilsomt verv om man møter.  Dessuten har jeg ikke vist meg de foregående 24 årene, så det ville være litt framfust å troppe opp bare på grunn av blomster. Så jeg takket nei. ”Det var synd du ikke kunne stille, vi setter blomstene i resepsjonen denne dagen” kom den prompte returmeldingen. Dette var i forrige uke.

På vei til lunsj i dag gikk jeg forbi resepsjonen. Der stod det to flotte blomsteroppsatser! Det var nok flere enn meg som hadde takket nei. Smal hvit potte, halvmeterhøy minst, og et elegant og fargerikt arrangement som slynget seg kjempehøyt oppover.  Skikkelig tøft altså!

Jeg funderte på hvordan jeg skulle få det med meg hjem. Bakse det der inn på bussen ville være tungvint, og det blåste fælt, oppsatsen kunne få frostskader eller endatil brekke om jeg skulle prøve å bære den over brua på vei hjem fra bussholdeplassen. Kanskje jeg måtte ta bilen i morgen, kom jeg på. Så fikk jeg heller ta den inn på pulten min imens. Det ville nok vekke litt oppsikt når jeg paraderte med den gjennom hele kontorlandskapet, men det gjorde ikke så mye. Det er stas med blomster, det setter en spiss på dagen, og det viser at man blir satt pris på. Endelig min tur! Jeg gledet meg til å overraske husbonden med nyervervelsen.

I ettermiddag kom endelig mailen: ”Det er blomst til deg i resepsjonen!” Jeg stimet begeistret ut og fikk se den store oppsatsen på nært hold. Håpet jeg ikke kom til å miste krukken i gulvet eller noe. ”Skikkelig fin den der” sa jeg blidt til resepsjonsdamen. ”Ja, den e til någen andre, se her e di fra fagforeningen ja, sa hun og bøyde seg ned over pulten innenfor disken . ”E’ det du som e Karen, eller Sissel eller Solveig?” Sammen med gule notisblokker, pc og avis, lå tre beskjedne tulipanbuketter i cellofan,  med kort og logo-nål fra fagforeningen. ”Væsågoood” sa hun høflig og ga meg buketten med Solveig på. ”Åh tuuusen takk” sa jeg.

Tulipaner er fint det altså. Ikke noe å si på det. Kjøpte en bukett på Obs selv forrige lørdag jeg, den kostet 149 kr. Snart ferdigblomstret de nå. Greit å erstatte dem med noe nyere.
 
Det var plass til dem oppå hattehyllen i garderoben fram til jeg skulle hjem. La dem diskret ned i en plastpose. De var uproblematiske å ta med å bussen, for de var lette og veldig tørre, de ytterste bladene hang litt. Det var til og med et par kvister med gåsunger inni.
 
Det er stas med blomster. Det viser at man blir satt pris på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter vårlig blogg med bilde av snøklokker på barmark, måtte vi bite i gresset her i forrige uke og konstatere at selvsamme gress ble dekket av 10 cm snø. Ikke mye å bry seg om, men nok til at husbonden måtte ut og måke for å få bilen ut av garasjen. Brodder og støvletter kom til sin rett igjen.

Ski, derimot, må man lenger ut på landet for å få brukt skikkelig. Men det finnes alltid optimister,  som benytter lavnlandssnøen for alt den er verd. Sikkert et ungt menneske som ikke lar seg stoppe av begrensede snømengder. 

Løypen var velgått der inne i skogholtet. Og når sola skinner og verden ligger der hvit og innbydende og glien er god, er det jo bare å gi jernet! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I grunnen er det et slags nederlag at man må oppsøke helsestudio for å holde seg i form. I gamle dager i Norge – og fremdeles i ”mindre utviklede” land – får man naturlig den påkrevde daglige bevegelse i dagens gjøremål for å overleve, skaffe mat, stelle hus etc. I vårt velstands-land der arbeidslivet krever timevis med daglig pc-sitting for svært mange av oss, må vi nedlate oss til å oppsøke treningssentre for ikke å råtne.  

Vel, kontorrotte som jeg er må jeg selv ty til et sånt sted, for å gjennomføre et par ukentlige økter med kondis og styrketrening. Jeg kjenner at det gjør godt, og pusten er bedre. Jeg går på aerobic med fight-, step-, funk- og move-varianter, og så finner man noe man liker og holder seg til det, eller veksler. Det er bare damer som går på dette, for det er litt dansepreget og krever koordinering, og tydeligvis frister det ikke mennene. De sitter på stillestående ergometersykler i naborommet i stedet. Dem om det.  

Det er forskjellige trenere på de ulike dagene og timene, og det er greit, for da blir det litt variasjon. De har noen avanserte trinn et kvarter ut i timen; fire til høyre, to-opp spark, kryss  etc., og det krever konsentrasjon.

Men hva gjør den smilende spreke damen? Jessda, hun viser trinn i fire takter, så stopper hun, går bort og skrur opp den allerede alt for høye dunkedunk-musikken, og så seeeer hu på oss, og brøler ”Går det braaaa dere?” Det gjør det jo ikke når hun stopper midt i visningen! Jeg vil lære dette! Beina stokker seg. Jeg ser på damen foran meg, hun mister også tråden, vi tramper utålmodig og venter til treneren har svelget to slurker vann og viser videre. ”Knip rompa sammeeeen!”

Så er det nye trinn. Hun viser med to eller tre eller fire fingre høyt opp i luften hvor mange trinn som skal stampes til hver side, men det hjelper lite når jeg må se på bena to meter lenger ned. Får jo ikke med antall viftende fingre når jeg har nok med å konse på beina. Guri.

Akkurat. Fire takter, full stopp igjen, vann. ”Beina høyere, bakover med skulderbladene sånn ja!! Går det braaaa? Få høøøøøre!”
”Jææææ” sier saueflokken. Majoriteten har rask oppfattelse og skjønner de mest kompliserte trinn på et blunk, de smiler til og med!
 
”Ikke stopp på den måten, vis heller!!” roper jeg sint. Men jeg når ikke gjennom de mange desibelene fra rappe-sangen som dunker ivei, og dama ser på henne som holder takten istedenfor oss som har falt av. Kjerring! Adrenalinet mitt koker fort. Dustepedagog.
Så er det vekter, situps og den skrekkelige planken. Får til det da, det er så sunt at.

Lurer på om jeg skal si til henne hvor håpløst det er når hun stopper midt i visningen, rett etter timen? Men selv jeg med mine lite utviklede sosiale antenner forstår at det er dumt å ødelegge helgen for henne, dessuten vil jeg ikke få henne til å forstå det skikkelig hvis jeg melder mitt budskap skummende av raseri.

Kanskje jeg skal sende link til denne bloggen til forslags-mail-adressen til senteret? Hm. Bør vel redigere den litt først…
Men – er det noen som kjenner seg igjen, eller er det bare meg som har bly i baken og bomull mellom ørene og ikke lærer fort nok??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende